Sporven (Edvard Grieg)

Sporven
Småsporven gjeng i tunet
og tippar korn og ribbar strå,
og hev så god ein une
og ler åt katten grå.
Pip, pip, det så seg lagar,
alle dagar
at Monsemann meg jagar,
men kan meg aldri få.

Eg er så lett på vengen,
og Mons må sleikja seg om trut;
kvitt, kvitt, den gamle drengen,
han fekk så mang ei sut.
Og om i vide ringar,
hauken svingar,
eg burt meg kverv og kringar,
og slepp av leiken ut.

Eg lever dagar lette
og er fornøgd, å ja, å ja!
Kvar dag eg fær min mette,
som eg det best vil ha.
Pytt, pytt, kven spør om føda?
Nok i løa!
Der ligg den rike grøda;
der kan eg berre ta.

Og titt eg fær i joli
ein godbit fin av Veslemøy;
og frys det, hev eg skjol i
det gode varme høy.
Og så kvitt, kvitt, gomå´rn!
Så kjem våren;
da fri på vengen boren
eg byggjer reir på øy.

Spörfuglinn.
Um tún og græna teiga
hann tínir bæði korn og strá
og hér vill heima eiga
og hlær að kisu grá:
„Hún læðist létt um grundir,
langar stundir
mig eltir á allar lundir,
en aldrei skal mér ná.

Ég er svo léttur á mér
og út um sleikja kisa má,
er sér mig fljúga frá sér,
en fylgt ei getur þá.
Er haukar hjá mér fljúga
hringi bjúga
ég undan æ mun smjúga
og öllum slepp ég frá.

Ég lifi daga létta,
á lífsins gleði kann ég skil
og hvern dag magann metta,
því margt er hérna til.
Ég korn mér tíni og töðu,
tek í hlöðu,
og nýt með geði glöðu
svo góðs sem bara ég vil.

Og ég á gott um jólin,
um jólin telpan gefur mér;
í hörkum hef ég skjólin,
því heyið sæng mín er.
Svo bíð ég vorsins blíða,
betri tíða;
þá flýg ég hátt til hlíða
og hreiður byggja fer.“